En kommune glemte et lovpålagt krav om bruk av lærlinger i en anbudskonkurranse verdt 12 millioner kroner. Konsekvensen? Ingen. Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) konkluderte (2025/0834) med at lovbruddet var en feil som kunne rettes opp i etterkant. Avgjørelsen fremstår som pragmatisk, men den hviler på en rekke antakelser som utfordrer rettssikkerheten og forutsigbarheten i offentlige anskaffelser.

Den obligatoriske regelen som ble valgfri

Lærlingforskriften er et sentralt verktøy for å sikre nok faglært arbeidskraft i Norge. Den pålegger offentlige aktører en klar plikt til å kreve at leverandører bruker lærlinger i bygge- og anleggskontrakter av en viss størrelse og varighet.

I anbudskonkurransen for nye boliger i Balsfjord, unnlot kommunen å inkludere dette kravet i konkurransegrunnlaget. Dermed hadde tilbyderne heller ikke i tilbudet tatt med bruk av lærlinger. KOFA konstaterte at dette var et brudd på forskriften, men mente likevel at feilen ikke var så alvorlig at konkurransen måtte avlyses. Begrunnelsen er en studie i pragmatisme, men den tåler dårlig et kritisk lys.

En avgjørelse bygget på antakelser

KOFAs konklusjon hviler i hovedsak på tre problematiske antakelser:

1. Antakelsen om at deltakelsen ikke ble påvirket KOFA fant det «ikke sannsynliggjort at deltakerinteressen i konkurransen ville vært annerledes». Dette er en teoretisk påstand som ignorerer reell markedsdynamikk. Et slikt krav fungerer som et kvalitetsfilter. Fraværet av det kan ha tiltrukket seg aktører som ikke konkurrerer på like vilkår som de mer etablerte bedriftene som allerede har systemer og kostnader knyttet til lærlingordninger. KOFA avfeier muligheten for at seriøse aktører lot være å delta i en konkurranse med et slikt åpent premiss, uten noen dypere analyse.

2. Antakelsen om at en endring ikke er en endring Nemndas løsning er at feilen «kan rettes ved at kravet blir tatt inn i kontrakten». Dette er en pen omskrivning av det som faktisk skjer: en endring av kontrakten etter at vinneren er kåret. Det vinnende tilbudet ble levert uten denne forpliktelsen, og avgjørelsen gir ingen informasjon om hvorvidt kostnader for lærlinger var inkludert i prisen eller om det var satt inn timepriser på lærlinger i tilbudet. Å innføre en ny, potensielt kostbar, plikt er en materiell endring, ikke en administrativ «retting». KOFA hopper bukk over det strenge forbudet mot forhandling og vesentlige endringer.

3. Antakelsen om at partene blir enige KOFA legger til grunn at kommunen og den valgte leverandøren vil bli enige om å legge til kravet. Nemnda viser til at kommunen har signalisert at de vil gjøre dette dersom de har plikt til det. Men dette er kun en intensjon fra kommunens side. Vinneren, SAHA AS, har aldri forpliktet seg til dette og kan i teorien nekte eller kreve kompensasjon for den nye plikten. KOFAs løsning er dermed avhengig av velvilje fra en kommersiell aktør, noe som er et svakt fundament for å reparere et lovbrudd.

Et urovekkende signal

Ved å akseptere disse antakelsene, sender KOFA et urovekkende signal: Så lenge man kan argumentere for at utfallet sannsynligvis ville blitt det samme, kan klare og lovpålagte regler settes til side. Dette svekker forutsigbarheten for leverandørene og kan i verste fall undergrave respekten for regelverket. Når et brudd på et lovpålagt krav ikke får reelle konsekvenser, mister kravet sin verdi.