To taxiselskaper med felles eiere og overlappende ledelse vant hver sin del av en skoleskyss-kontrakt på 116 millioner kroner. De konkurrerte kun mot hverandre på én av tolv delkontrakter. Vestfold fylkeskommune valgte likevel å gi begge kontrakt – og får nå medhold av Klagenemnda i at det var lov (2025/0832).

Klagenemnda for offentlige anskaffelser avviste denne uken en klage fra Ferder Taxi, som mente at Vestfold Taxisentral og Tønsberg Taxi burde vært kastet ut av konkurransen om transporttjenester for skoleelever. Saken reiser spørsmål om hva offentlige oppdragsgivere bør gjøre når de får konkrete varsler om mulig konkurransesamarbeid.

Ferder Taxi hevdet at de to selskapene hadde drevet ulovlig konkurransebegrensende samarbeid. Begrunnelsen var klar: Vestfold Taxisentral eier sammen med Oslo Taxi halvparten av Tønsberg Taxi. De to selskapene har overlappende ledelse og styre. Og av konkurransens tolv delkontrakter konkurrerte de kun mot hverandre på én enkelt – Holmestrand for priskategorien liten bil. På de elleve andre delkontraktene ga bare ett av selskapene tilbud.

Undersøkte – men fant ingenting

Da Vestfold fylkeskommune mottok klagen i mai, valgte de å undersøke. De sendte ut fem konkrete spørsmål til de to taxiselskapene: Hadde de diskutert hvilke delkontrakter de skulle by på? Hadde de snakket om priser? Hvem var involvert i beslutningene?

Begge selskaper svarte nei på alt. De la frem organisasjonskart og styredokumenter som skulle vise at de hadde arbeidet uavhengig.

Fylkeskommunen valgte å stole på svarene. Kontraktene ble inngått med begge selskaper – til sammen fire leverandører delte på de tolv delkontraktene.

Bare en avvisningsrett – ingen plikt

Klagenemnda ga fylkeskommunen medhold. Begrunnelsen er juridisk klar: Anskaffelsesregelverket gir bare en rett til å avvise leverandører ved mistanke om konkurransevridning – ingen plikt. Selv konkurransegrunnlagets egen bestemmelse om at tilbydere “ikke under noen omstendigheter” skal være delaktige i konkurransebrudd, ga kun en valgmulighet, ikke en tvang.

For at det skulle foreligge en avvisningsplikt, måtte terskelen for “antesipert mislighold” være nådd. Det betyr at det må være så åpenbart at kontrakten vil bli misligholdt at det ville være uforsvarlig å ikke avvise. Den terskelen er meget høy.

Klagenemnda mente at fylkeskommunens undersøkelser var tilstrekkelige, og at beslutningen om ikke å avvise ikke kunne anses som uforsvarlig.

Hva kunne de gjort mer?

Vestfold fylkeskommune stilte spørsmål og ba om dokumentasjon. Men kunne de gått lenger?

Direkte intervjuer: Fylkeskommunen sendte kun skriftlige spørsmål til selskapene. De kunne innkalt de personene som faktisk fattet beslutningene om hvor det skulle gis tilbud og til hvilke priser - styremedlemmer, daglig leder, økonomiansvarlige - til separate, individuelle møter. Når samme personer sitter i ledelsen i begge selskaper, blir skriftlige svar fra “selskapet” mindre troverdige. Direkte samtaler gjør det vanskeligere å gi koordinerte svar og letter oppdagelsen av motstridende forklaringer.

Dypere dokumentgjennomgang: Fylkeskommunen kunne bedt om innsyn i e-postkommunikasjon, møtereferater og annen intern korrespondanse fra perioden før tilbudsinngivelsen. Bare styredokumenter fra det ene møtet hvor anbudet ble behandlet gir et begrenset bilde.

Uavhengig juridisk vurdering: Når eierstrukturen og ledelsen er så sammenvevd som i dette tilfellet, kunne fylkeskommunen innhentet en konkurranserettslig vurdering fra eksterne eksperter eller Konkurransetilsynet. Klagenemnda understreker at de selv ikke kan vurdere brudd på konkurranseloven – men en oppdragsgiver kan be om råd før beslutningen tas.

Grundigere krysssjekk av tallmaterialet: En analyse av prismønstrene i tilbudene kunne avdekket mistenkelige sammenhenger. Når to tett sammenknyttede selskaper systematisk unngår å konkurrere på 11 av 12 delkontrakter, er det et markant avvik fra normal konkurranseatferd som burde utløse dypere undersøkelser.

Tydeligere konkurranseklausuler: Konkurransegrunnlaget hadde riktignok en bestemmelse om at brudd på konkurransereglene kunne føre til avvisning. Men formuleringen “vil kunne bli avvist” gir maksimal skjønnsmargin. Sterkere formuleringer – for eksempel at visse typer krysseierskap eller ledelsessammenfall må opplyses om og vil medføre nærmere undersøkelser eller eventuelt avvisning – ville gitt tydeligere signal og handlingsrom.

Krav om uavhengighetserklæringer: Oppdragsgiveren kunne krevd at tilbydere undertegner detaljerte erklæringer om økonomiske og personelle forbindelser til andre tilbydere, med advarsel om at feilinformasjon fører til avvisning.

En vanskelig balansegang

Samtidig står offentlige oppdragsgivere i et dilemma. De skal sikre reell konkurranse, men kan ikke opptre som konkurransemyndighet. De kan ikke avvise på mistanke alene – det må foreligge tilstrekkelig grunnlag. Og i en bransje der taxiselskapene ofte har ulike former for eierskap og samarbeid, kan det være vanskelig å trekke grensen.

I denne saken endte det med at alle fire tilbydere fikk kontrakt gjennom et parallelt rammeavtalesystem, der transportoppdrag tildelesetter rangering. Ferder Taxi, som klaget, fikk også kontrakt – men mente at prisen de to andre hadde tilbudt var kunstig påvirket av samarbeid.

å er kontraktene inngått og vil løpe i årene fremover. Om det faktisk foreligger ulovlig konkurransesamarbeid, er nå opp til Konkurransetilsynet å vurdere – hvis noen melder fra.

Men saken viser hvor krevende det kan være for fylkeskommuner å håndtere mistanker om konkurransevridning i praksis, selv når de får konkrete varsler.