Anskaffelsesforskriften § 7-9 er laget som en rettsteknisk enkel regel: Oppdragsgiver skal benytte klima- og miljø som tildelingskriterium, og kriteriet skal som hovedregel vektes minst 30 %.

Samtidig åpner regelverket for at man i stedet kan ivareta klima- og miljø gjennom krav i kravspesifikasjonen. Tanken er i utgangspunktet enten–eller: enten oppfyller du miljøplikten gjennom 30 % vekting som tildelingskriterium, eller du ivaretar miljø gjennom krav i kravspesifikasjonen.

Det som har skapt en viss lettelse i praksis, er at KOFA i to saker – KOFA 2024/639 og KOFA 2025/0978 – i praksis har akseptert en modell der oppdragsgiver kombinerer miljøkrav i kravspesifikasjonen med klima- og miljø som tildelingskriterium under 30 %. Det er dette mange omtaler som hybridmodellen.

I DFØs veileder tas det derimot et tydelig standpunkt mot nettopp en slik hybrid dersom den brukes som begrunnelse for å avvike fra prosentregelen. DFØ og KOFA står dermed – i hvert fall slik bildet ser ut nå – på hver sin side i spørsmålet om hvor stramt prosentregelen binder.

Denne artikkelen forklarer hva hybridmodellen er, hvor den juridiske uenigheten ligger, og hvorfor jeg mener KOFA i stor grad peker i riktig retning – samtidig som DFØs innvendinger må tas på alvor.

1) Hva er hybridmodellen?

Hybridmodellen brukes her om et opplegg der oppdragsgiver kombinerer tre elementer:

  1. Miljøkrav i kravspesifikasjonen (skal-krav/minstekrav)
  2. Klima- og miljø som tildelingskriterium
  3. Vekting av miljø lavere enn 30 %, ofte med begrunnelse i at kravene allerede sikrer betydelig miljøeffekt

Det som skaper juridisk konflikt, er begrunnelsen som ofte følger med: at kravene i kravspesifikasjonen “kompenserer” for at vektingen er lavere, slik at totalopplegget likevel bør anses å oppfylle regelverket.

2) Hva KOFA faktisk har sagt – og hvorfor det er viktig

Det sentrale er at KOFA i KOFA 2024/639 og KOFA 2025/0978 har akseptert at hybridmodellen kan fungere innenfor regelverket, i alle fall i de konkrete anskaffelsene som ble vurdert. Med andre ord: KOFA har åpnet for at man kan kombinere krav og kriterium selv om kriteriet vektes under 30 %.

For oppdragsgivere er dette viktig av én grunn: KOFA er et spesialisert klageorgan som behandler konkrete saker kontradiktorisk. Når KOFA to ganger ender i samme retning, vil mange oppfatte det som en praktisk rettesnor – selv om KOFA ikke er domstol og ikke kan endre ordlyden i forskriften.

3) DFØs svar: prosentregelen kan ikke "kompenseres bort"

DFØ går imot en kompensasjonslogikk. I veilederen avviser DFØ at man kan vekte lavere enn 30 % og “avhjelpe” dette ved å legge inn miljøkrav, slik at tiltakene samlet “tilsvarer” prosentregelen.

DFØs kjernepoeng er enkelt: Når lovgiver har valgt en tallfestet terskelregel, er det ment som en terskel. Da kan man ikke “regne om” krav i kravspesifikasjonen til prosenter og si at man samlet sett har gjort det samme som prosentregelen krever.

4) Den egentlige juridiske uenigheten

Det kan høres ut som en uenighet om prosentnivå, men det er egentlig en uenighet om hvordan enten–eller-strukturen skal forstås.

DFØs syn: terskelregel + alternativt spor

Prosentkravet er en terskel. Alternativet er å velge kravsporet. Men du kan ikke lage en tredje vei der du viker fra terskelen og begrunner det med at du “likevel har krav”.

KOFAs syn: virkemiddelvalg innenfor regelverkets formål

KOFA kan leses slik at prosentregelen primært er et virkemiddel for å sikre at klima- og miljø får reell betydning. Hvis en kombinasjon av krav og kriterium gir god styring og gode resultater i den konkrete anskaffelsen, kan modellen aksepteres.

I praksis betyr dette: DFØ er mer opptatt av modelllogikken og den rettsteknisk enkle terskelen. KOFA er mer opptatt av om opplegget faktisk oppnår det reglene er ment å oppnå.

5) Hvorfor dette ikke bare er "fornuft", men også jus

KOFA-linjen kan forankres i to forhold som lett blir oversett når diskusjonen låses til prosenttallet:

For det første er miljøreglene politisk begrunnet: samfunnet ønsker bedre miljøeffekt gjennom anskaffelser, også om det kan koste.

For det andre er anskaffelsesregelverket ikke bare et miljøregelverk. Anskaffelsesloven har også et formål om effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det peker mot løsninger som gir best samlet resultat – ikke nødvendigvis de mest “rene” modellene på papiret.

Dette er bakgrunnen for at hybridmodellen kan ha en reell styrke: Krav i kravspesifikasjonen kan gi et robust miljøgulv, mens tildelingskriteriet kan styre konkurransen mot bedre løsninger. Hvis man forsøker å presse alt inn i kravspesifikasjonen, kan det i noen markeder bli dyrt, konkurransebegrensende eller lite treffsikkert. Og hvis man låser seg til en ren prosentmodell, kan man ende opp med poengdesign og dokumentasjonskrav som ikke alltid gir tilsvarende miljøgevinst.

6) Hvorfor jeg heller mot KOFA – og EU-rettens utgangspunkt om oppdragsgivers skjønn

Jeg heller mot KOFA. I både KOFA 2024/639 og KOFA 2025/0978 fremstår hybridmodellen som et godt og praktisk treffsikkert resultat: Den ser ut til å ivareta både det politiske miljøhensynet og lovens formål om effektiv ressursbruk.

Sintesi (C-247/02)

EU-domstolen har i C-247/02 Sintesi lagt til grunn at direktivets ordlyd forutsatte et reelt valg i tildelingsfasen, og at medlemsstatene derfor ikke kunne innføre en generell regel som i praksis utelukket en lovlig modell. Generaladvokat Stix-Hackl uttrykker dette slik: «… den ordregivende myndighed har valget mellem kriteriet om den laveste pris eller kriteriet om det økonomisk mest fordelagtige bud» (forslag til avgjørelse, premiss 67(1)).

Poenget i vår sammenheng er ikke at oppdragsgiver står fritt, men at EU-retten tradisjonelt er varsom med nasjonale “låsegrep” i tildelingsmodellen dersom de går lenger enn nødvendig og svekker valgfrihet innenfor rammene av likebehandling og gjennomsiktighet.

Overført til dagens diskusjon er poenget dette: Når EU-retten vektlegger oppdragsgivers skjønn i valg av modell og vekting, bør man være varsom med å tolke nasjonale regler slik at de unødig låser oppdragsgiver til én bestemt modell, dersom en alternativ modell faktisk bedre treffer formålet og samtidig respekterer likebehandling og gjennomsiktighet.

Dette er ikke et argument for at oppdragsgiver står fritt til å omgå en klar norsk terskelregel. Men det er et argument for at man må tolke og anvende norske regler slik at de fungerer som virkemidler – ikke som ritualer – når det er rom for det.

7) Men DFØs innvending kan ikke avfeies

Samtidig må DFØ tas på alvor: Enten–eller-strukturen mister funksjon hvis oppdragsgiver alltid kan “bygge seg rundt” terskelen med egne modeller og kalle det hybrid.

Hvis KOFA-linjen skal være robust over tid – og særlig hvis den en dag skal stå seg i domstolene – må hybridmodellen forstås som en kvalifisert løsning. Den må kunne begrunnes som mer treffsikker for måloppnåelsen, og den må ikke åpne for ubegrenset modellkreativitet som svekker forutberegnelighet og likebehandling.

8) Hva som kan avklare dette fremover

To KOFA-saker i samme retning styrker KOFA som praksis, men spørsmålet er ikke endelig avklart. Dersom KOFA i flere senere saker fastholder at hybrid kan aksepteres, og særlig dersom KOFA gir en mer prinsipiell begrunnelse for hvor grensen går, vil praksisvekten øke. Det vil samtidig gjøre det tydeligere for oppdragsgivere hva som faktisk er lovlig handlingsrom.

Kort oppsummert

Forskriften er skrevet som en enkel terskelregel og et alternativt spor: 30 % vekting som kriterium, eller krav i kravspesifikasjonen. KOFA har i KOFA 2024/639 og KOFA 2025/0978 akseptert en hybridløsning der krav kombineres med kriterium under 30 %. DFØ tar i veilederen avstand fra hybrid som “kompensasjon” for å avvike fra prosentregelen. Jeg heller mot KOFA fordi hybridmodellen i de konkrete sakene fremstår som et godt virkemiddel for både miljø og samlet ressursbruk, og fordi dette også harmonerer med EU-rettens utgangspunkt om oppdragsgivers skjønn i valg av tildelingsmodell og vekting.