Hva koster 30 % miljøvekting – og hva koster det når anskaffelser blir politikk?
Offentlige innkjøp i Norge er enorme. DFØ viser (med tall fra SSB) at samlede utgifter til offentlige innkjøp i 2024 var rundt 835 milliarder kroner. Når anskaffelsesregelverket endres, er det derfor ikke bare en juridisk detalj – det er en endring i hvordan en av statens største pengeposter brukes.
Stortinget har nylig vedtatt endringer i anskaffelsesloven som blant annet viderefører hovedregelen om 30 prosent vekting av klima- og miljøhensyn, og samler flere samfunnshensyn i loven.
Det økonomiske spørsmålet er dermed legitimt: Hva koster det å styre anskaffelser gjennom stadig flere politiske hensyn – og er anskaffelser et treffsikkert virkemiddel?
1. Første prinsipp: Å flytte vekt fra pris har en forventet merkostnad
Det er fristende å tenke at «vekting» bare er en evalueringsmodell. Økonomisk er det et styringssignal: når pris betyr mindre i rangeringen, øker sannsynligheten for at et dyrere tilbud vinner.
Det betyr ikke at dyrere alltid vinner. Men det betyr at den forventede kontraktsprisen stiger, alt annet likt, når priskomponenten svekkes – med mindre kvalitets-/miljøforbedringen faktisk gir en motpost (lavere livsløpskostnader, mindre risiko, lavere energibruk osv.).
Det viktige er at merkostnaden kan være reell selv om miljøeffekten er liten, fordi vekting ikke automatisk treffer den viktigste miljødriveren i alle markeder.
2. Hvorfor ingen har regnet: det trengs en annen type analyse enn «prisforskjell»
Det er vanskelig å finne helhetlige beregninger av effekten på kommuneøkonomi, inflasjon og rente. Det er ikke overraskende, fordi dette krever minst to analyselag:
For det første mikro: hva skjer med kontraktspriser og total cost of ownership (TCO) i ulike kategorier (bygg/anlegg, drift/renhold, transport, IT, helse, konsulenttjenester)? For det andre makro: i hvilken grad slår dette ut i offentlig forvaltnings utgifter og dermed budsjettbalanse, og om det gir målbare ringvirkninger (prispress, kapasitetsbinding, renteutgifter).
Det er fullt mulig å estimere mikro-effekter ved å sammenligne tilsvarende anskaffelser før/etter regelendringen og kontrollere for markedsutvikling. Makro er langt vanskeligere, men kan diskuteres mekanisk: større offentlig utgiftspress kan i prinsippet øke behovet for innstramming eller mer finansiering, og SSB viser at renteutgiftene i offentlig forvaltning allerede kan svinge kraftig.
3. Den skjulte kostnaden: transaksjonskostnader og kapasitetsbruk
Når anskaffelser blir et «multiverktøy» for klima, menneskerettigheter, universell utforming, beredskap/sikkerhet og arbeidstakerrettigheter, oppstår en stor kostnad som sjelden synliggjøres i kroner: transaksjonskostnader.
Mer politikk i anskaffelsen betyr typisk mer markedskartlegging og dokumentasjon, flere krav og kriterier, mer evaluering og begrunnelse, økt klagerisiko og mer tid brukt på prosess, og mer oppfølging i kontrakt (kontroll og revisjon). Dette er reelle kostnader, men de havner ofte som tidsbruk i innkjøpsmiljøer som allerede er presset.
4. Treffsikkerhet: er anskaffelser et godt virkemiddel for alle hensynene?
Det finnes en grunnleggende virkemiddelinnvending: Anskaffelser er et indirekte styringsverktøy. Det fungerer godt når kravet er nært knyttet til leveransen, det er målbart, og oppdragsgiver kan kontrollere etterlevelse. Det fungerer dårligere når kravet er vanskelig å måle (f.eks. «etisk» praksis dypt i leverandørkjeden), eller når oppfyllelse krever løpende kontroll som det ikke er ressurser til.
Det betyr at kostnad kan påløpe uten at effekten realiseres fullt ut: man betaler for dokumentasjon, rutiner og evaluering, men har begrenset kapasitet til å sikre reell etterlevelse.
5. Når mange «gode hensyn» legges inn samtidig: risiko for at prisen blir permanent høyere
Lovendringene viser tydelig retning: anskaffelsesloven skal fremme «effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser», og bærekraft forstås økonomisk, sosialt og miljømessig, samt at loven også skal bidra til sikkerhets- og beredskapshensyn.
Dette er politisk forståelig. Men økonomisk har det en konsekvens: jo flere hensyn som skal «tas inn» i konkurransen, desto større er sannsynligheten for at pris konkurrerer på et stadig smalere felt, og at leverandører priser inn økt risiko, rapportering og compliance. Over tid kan det gi et mer varig høyere kostnadsnivå enn det man ser i én enkelt konkurranse.
6. Et konkret spørsmål som mangler: hvor mange milliarder er 30 %-regelen verdt?
Hvis offentlige innkjøp er ca. 835 mrd, er selv små prosentvise utslag store beløp.
Det er derfor rimelig å etterlyse en analyse som minst forsøker å gi et intervall: Hva er gjennomsnittlig prisøkning i relevante kategorier når pris vektes mindre? Hvor mye av dette hentes inn igjen gjennom lavere livsløpskostnader (energi, vedlikehold, levetid)? Hva er økningen i transaksjonskostnader (timer) hos oppdragsgiver og leverandør?
Det er bemerkelsesverdig hvor lite dette er synliggjort som del av den offentlige debatten, gitt størrelsesordenen.
7. Er anskaffelser den mest treffsikre måten å drive politikk på?
Hovedpoenget er ikke at klima eller menneskerettigheter «ikke er viktig». Hovedpoenget er at anskaffelser kan være et dyrt og grovkornet virkemiddel sammenlignet med alternativer, for eksempel direkte regulering og standarder (der det passer), målrettede støtteordninger eller avgifter, eller mer presise krav rettet mot de sektorene hvor effekten er størst.
Hvis anskaffelser brukes til alt, risikerer man at man sprer innsatsen tynt, øker kostnadene bredt, og får ujevn effekt.
Konklusjon
En 30 %-regel og flere lovfestede samfunnshensyn kan være politisk ønsket. Men økonomisk innebærer det, med høy sannsynlighet, høyere forventet kontraktspris i en del anskaffelser, økte transaksjonskostnader, og risiko for lavere treffsikkerhet når mange hensyn pakkes inn i ett og samme virkemiddel.
Det mest grunnleggende spørsmålet er derfor ikke om hensynene er «gode», men om kostnadene står i rimelig forhold til effekten, og om anskaffelser er den mest treffsikre måten å oppnå målene på – i en økonomi der 835 milliarder kroner årlig er i spill.
Robert Myhre er jurist og rådgiver innen offentlige anskaffelser. Kommende kurs gjennom Forum for offentlige anskaffelser: Basiskurs i offentlige anskaffelser, 9. april 2026 og Miljøkrav og 30-prosentregelen, 5. mai 2026.