EU-domstolens dom i C-210/24 er interessant fordi den åpner for noe som mange har vært usikre på: at oppdragsgiver kan gi poeng for lønn over tariffnivå. Men dommen åpner ikke for dette generelt. Den gjør det innenfor en ganske bestemt type kontrakt, og med en ganske bestemt begrunnelse.

Saken gjaldt en konkurranse om hjemmehjelpstjenester i Spania. Oppdragsgiver ga poeng til leverandører som forpliktet seg til å betale de ansatte som skulle utføre kontrakten mer enn tariffavtalen krevde. Jo høyere lønnsøkning, desto flere poeng.

Det prinsipielt viktige er at EU-domstolen godtok dette. Det betyr at lønn i noen tilfeller kan brukes ikke bare som et minstekrav eller kontraktsvilkår, men som et element i selve evalueringen av tilbudene.

Men det er lett å lese dommen for bredt. Den sier ikke at høyere lønn alltid kan premieres i anbud. Den sier heller ikke at oppdragsgiver fritt kan bruke anskaffelser til å drive lønnspolitikk. Det Domstolen sier, er noe mer presist: Hvis kontrakten er slik at kvaliteten i stor grad avhenger av personellet, kan bedre lønn være relevant fordi det kan gi mer stabile ansatte, bedre rekruttering og dermed bedre tjenester.

Det avgjørende poenget: Lønn må ha sammenheng med leveransen

Det mest interessante ved dommen er ikke at den handler om lønn. Det mest interessante er hvorfor lønn i denne saken ble godtatt.

Domstolen bygger på at dette var en arbeidsintensiv tjeneste der de ansatte i praksis er en stor del av selve leveransen. I en slik kontrakt er det ikke kunstig å si at de ansattes vilkår kan påvirke kvaliteten brukerne faktisk får. Bedre lønn kan gi lavere turnover, større stabilitet og bedre muligheter til å beholde eller rekruttere kvalifisert personell.

Det er dette som bærer dommen. Ikke en generell tanke om at høyere lønn er bra i seg selv, men en mer konkret tanke om at høyere lønn i noen kontrakter kan være et signal om bedre kvalitet i utførelsen.

Det gjør også at dommen har klare grenser. Den passer best der personellets stabilitet og kompetanse er tett knyttet til kvaliteten på tjenesten. Den passer dårligere der lønnsnivået har mer indirekte eller usikker betydning for det oppdragsgiver faktisk kjøper.

Dette er ikke et generelt grønt lys

Det er fristende å lese dommen som et generelt grønt lys for å bruke lønn som tildelingskriterium. Det ville være å trekke den for langt.

Domstolen godtar kriteriet i en konkret type kontrakt: hjemmehjelpstjenester, altså en personbåren og arbeidsintensiv tjeneste hvor kontinuitet, tilgjengelighet og kvalitet er særlig viktig. Det er ikke tilfeldig. Hele begrunnelsen er bygget rundt nettopp slike kontrakter.

Derfor er det heller ikke sikkert at samme resonnement uten videre kan brukes i alle typer anskaffelser. Jo lenger man beveger seg bort fra tjenester hvor menneskene er selve kjernen i ytelsen, desto svakere blir koblingen mellom lønn og kvalitet.

Det riktige spørsmålet etter dommen er derfor ikke: «Kan vi premiere høyere lønn?» Det riktige spørsmålet er: «Kan vi vise at høyere lønn i denne kontrakten faktisk har betydning for kvaliteten på det vi kjøper?»

Dommen flytter lønn fra kontraktskrav til konkurranseparameter

En viktig side ved dommen er at den flytter lønnsspørsmålet inn i konkurransen.

Det er én ting å kreve at alle leverandører minst skal følge tariff eller gjeldende lønnsvilkår. Det er noe annet å si at leverandører som tilbyr bedre vilkår, skal få ekstra poeng. Når lønn blir et tildelingskriterium, påvirker det ikke bare hvordan kontrakten skal gjennomføres, men hvem som faktisk vinner kontrakten.

Det er et viktig skille. Og det er nettopp derfor dommen også må leses med en viss varsomhet. Når oppdragsgiver begynner å premiere lønnsnivå, griper det direkte inn i konkurransebildet. Det kan være saklig og lovlig, men bare hvis det faktisk er relevant for kontrakten og ikke går lenger enn det er grunnlag for.

Domstolen stiller i realiteten krav om at oppdragsgiver må ha gjort hjemmeleksen sin

Et av de viktigste signalene i dommen er at oppdragsgiver ikke bare kan anta at et slikt kriterium er smart. Det må være gjennomtenkt og forankret i den konkrete kontrakten og markedet.

Domstolen peker på at det må vurderes om kriteriet i praksis stiller enkelte leverandører dårligere på en måte som ikke er saklig begrunnet. Den viser også til at denne vurderingen må ses i lys av det grunnlaget oppdragsgiver hadde da behovene ble fastlagt, og i lys av eventuelle markedsundersøkelser, høringer eller annet materiale.

Det betyr i praksis at denne typen kriterium krever forarbeid. Oppdragsgiver bør kunne vise hvorfor bedre lønn er relevant akkurat her. Er det høy turnover i markedet? Er det problemer med kontinuitet? Er det vanskelig å beholde kvalifisert personell? Har brukerne et særlig behov for stabile tjenesteytere? Hvis slike forhold kan dokumenteres, står kriteriet langt sterkere.

Det interessante er ikke bare sosial profil – men kvalitetslogikk

Noe av det mest verdifulle ved dommen er at den peker på en måte å tenke kvalitet på som ofte har vært underutviklet i anskaffelser.

I mange arbeidsintensive tjenester behandles lønn lett som noe som bare hører hjemme i arbeidsretten eller i kontraktsoppfølgingen. Dommen viser at lønn i enkelte tilfeller også kan være en kvalitetsindikator. Ikke fordi lønn i seg selv er kvalitet, men fordi vilkårene for dem som utfører tjenesten kan påvirke stabilitet, erfaring, motivasjon og rekruttering.

Det er et viktig poeng også i norsk sammenheng. I tjenester hvor brukeren møter mennesket, ikke bare et system eller et produkt, kan personalforhold være nærmere knyttet til kvaliteten enn mange tradisjonelle evalueringsmodeller fanger opp.

Hva betyr dette i Norge?

For norske oppdragsgivere er dommen mest relevant i arbeidsintensive tjenester hvor kvaliteten faktisk bæres av personellet. Helse- og omsorgstjenester er det klareste eksempelet. Her er sammenhengen mellom stabile ansatte og god tjenestekvalitet nokså lett å forstå.

Dommen kan også få betydning i andre tjenester med høy turnover og stor avhengighet av de ansatte som utfører oppdraget. Men jo lenger man går fra den typen kontrakt som var oppe i saken, desto mer usikker blir overføringsverdien.

Det betyr at norske oppdragsgivere ikke bør kopiere et slikt kriterium ukritisk. De bør bruke dommen som støtte for en tankegang, ikke som en ferdig oppskrift.

Hva bør oppdragsgiver tenke på?

Det sentrale etter dommen er ikke først og fremst hvor mange poeng man skal gi, men hvordan man begrunner kriteriet.

Det bør være klart at kriteriet gjelder de ansatte som faktisk skal utføre kontrakten. Det bør også være klart hvorfor bedre lønn i akkurat denne kontrakten kan bidra til bedre kvalitet. Og oppdragsgiver bør ha tenkt gjennom om kriteriet i praksis kan favorisere enkelte leverandører på en måte som går lenger enn formålet tilsier.

Med andre ord: Dommen åpner et rom, men fyller det ikke for oppdragsgiver. Den gir rettslig støtte, men ikke praktisk automatikk.

Konklusjon

C-210/24 er en viktig dom fordi den viser at lønn over tariffnivå i noen tilfeller kan brukes som tildelingskriterium. Men det avgjørende er ikke lønnsspørsmålet isolert sett. Det avgjørende er om lønn i den konkrete kontrakten faktisk sier noe om kvaliteten på leveransen.

Dommen bør derfor ikke leses som et generelt grønt lys for å premiere høyere lønn i anbud. Den bør leses som en mer presis avklaring: I arbeidsintensive tjenester, hvor personellet er en sentral del av kvaliteten, kan bedre lønn være et relevant konkurranseparameter. Men bare når oppdragsgiver kan forklare hvorfor.