I offentlige anskaffelser brukes det ofte prismodeller som får store prisforskjeller til å se mindre ut enn de er. Det skjer særlig ved forholdsmessig modell, men også i mange hybridmodeller. Dette fremstilles gjerne som teknisk og nøytralt. Det er det ikke.
Prismodellen bestemmer hvor mye pris faktisk skal telle. Enkelte modeller bygger på en forutsetning som sjelden sies høyt: at den neste millionen i prisforskjell er mindre viktig enn den første.
Det enkle eksempelet
Tenk at tre leverandører leverer tilbud:
| Tilbud | Pris |
|---|---|
| A | 1 mill. |
| B | 2 mill. |
| C | 3 mill. |
Forskjellen mellom A og B er én million kroner. Forskjellen mellom B og C er også én million kroner. For oppdragsgiver er begge millionene like reelle. Begge må betales. Begge belaster budsjettet. Begge kunne vært brukt på noe annet.
En million spart kan brukes på barnehager, skole, helse, vedlikehold eller andre offentlige formål. Den andre millionen spart er ikke mindre verdt enn den første. Likevel behandler mange prismodeller disse millionene ulikt.
Lineær modell
Den lineære modellen er den enkleste å forstå. Den sier at like store prisforskjeller gir like store poengutslag. Hvis én million kroner i merpris gir et bestemt poengtrekk, gir neste million kroner samme poengtrekk.
Det er også den modellen som mest direkte speiler prisforskjellene mellom tilbudene. Hvis tilbud A koster 1 million, B koster 2 millioner og C koster 3 millioner, behandles forskjellen mellom A og B og forskjellen mellom B og C som like store. Fordi de faktisk er like store.
Feilslutningen om minuspoeng
Mange reagerer på lineær modell fordi svært dyre tilbud kan få null eller minuspoeng. Det er en merkelig innvending. Hvis et tilbud er svært mye dyrere enn laveste tilbud, er det naturlig at det får svært lav uttelling på pris. Hvis det er ekstremt mye dyrere, er det heller ikke urimelig at prisen trekker tilbudet kraftig ned.
Minuspoeng er ikke et rettslig tabu. Det er ikke et økonomisk tabu. Det er bare et tall som uttrykker at tilbudet er vesentlig dyrere. Dersom tilbudet likevel er så mye bedre at det bør vinne, skal det vises gjennom kvalitetsevalueringen. Det er nettopp derfor man vekter pris og kvalitet.
Hvis kvalitet teller 80 prosent og pris teller 20 prosent, har kvalitet allerede stor mulighet til å kompensere for høyere pris. Da trenger man ikke i tillegg en prismodell som demper prisforskjellen.
Forholdsmessig modell
Forholdsmessig modell virker nøytral. Den er vanlig. Den ser ryddig ut. Men forklart enkelt gjør den dette: Jo dyrere tilbudet blir, desto mindre betyr neste million i merpris.
I eksempelet med 1, 2 og 3 millioner blir effekten slik:
| Tilbud | Pris | Prispoeng |
|---|---|---|
| A | 1 mill. | 10 |
| B | 2 mill. | 5 |
| C | 3 mill. | 3,33 |
Fra 1 til 2 millioner faller prispoengene fra 10 til 5. Den første millionen i merpris gir altså 5 poeng i trekk. Fra 2 til 3 millioner faller prispoengene fra 5 til 3,33. Den neste millionen i merpris gir bare 1,67 poeng i trekk.
Det betyr at samme million kroner behandles ulikt. Den første millionen i merpris straffes hardt. Den neste straffes mye mildere. Men for oppdragsgiver er den neste millionen like virkelig som den første.
«Store prisforskjeller må ikke slå for hardt ut»
Dette er ofte den underliggende begrunnelsen for forholdsmessig modell. Man vil ikke at store prisforskjeller skal slå for hardt ut. Men det er ikke en forklaring. Det er bare en påstand.
Hvis prisforskjellen er stor, er det fordi oppdragsgiver må betale mye mer. Hvorfor skal modellen da dempe betydningen av forskjellen? Hvorfor skal et tilbud som går fra 2 til 3 millioner behandles mildere enn et tilbud som går fra 1 til 2 millioner?
Den logiske forklaringen er vanskelig å finne. Den praktiske forklaringen er enklere: Man vil at et dyrt tilbud fortsatt skal kunne vinne.
Det kan være legitimt hvis tilbudet er kvalitativt bedre. Men da bør det håndteres gjennom kvalitetsevalueringen og vektingen, ikke gjennom en prismodell som gjør prisforskjellen mindre synlig.
Hybridmodellen
Hybridmodeller finnes i ulike varianter. Den typen jeg oftest ser, fungerer slik: Først lineær modell frem til et knekkpunkt. Deretter forholdsmessig modell.
Det høres avansert ut, men forklart enkelt betyr det at modellen først sier at én million er én million. Etter knekkpunktet sier modellen at neste million teller mindre. Det er ikke et teknisk mirakel. Det er en beslutning om å dempe betydningen av pris etter et bestemt punkt.
Da blir det avgjørende spørsmålet: Hvorfor akkurat der? Hvorfor skal prisforskjeller speiles frem til knekkpunktet, men dempes etterpå? Hvorfor skal den neste millionen plutselig være mindre viktig?
Hybridmodellen fremstilles ofte som en balansert mellomløsning mellom lineær og forholdsmessig modell. Det er en pen beskrivelse, men den skjuler problemet. Hybridmodellen løser ikke den prinsipielle svakheten ved forholdsmessig modell. Den utsetter den bare til etter knekkpunktet.
Prisvekten kan bli misvisende
Det praktiske problemet er at prisvekten i konkurransegrunnlaget kan gi et misvisende bilde. Det står kanskje at pris teller 20 prosent. Men hvis oppdragsgiver samtidig bruker en forholdsmessig modell eller en hybridmodell som demper store prisforskjeller, kan prisens reelle betydning bli langt lavere.
Da virker to mekanismer i samme retning. Først gis pris lav vekt. Deretter brukes en prismodell som demper prisforskjellene ytterligere. Resultatet er at et dyrt tilbud kan få langt bedre mulighet til å vinne enn leverandørene kanskje forstår når de leser konkurransegrunnlaget.
KOFA-saken viser at modellvalg ikke er uskyldig
KOFA-sak 2026/0481 viser dette i praksis. Der var modellvalget avgjørende for hvem som vant konkurransen. Med hybridmodellen vant valgte leverandør. Med en annen modell ville klageren vunnet.
Det var derfor KOFA slo fast at modellen måtte være fastsatt før tilbudene ble åpnet. Oppdragsgiver skal ikke kunne se prisene først og deretter velge den modellen som gir ønsket resultat.
Saken illustrerer dermed et større poeng: Prismodeller er ikke nøytral matematikk. De er valg. De bestemmer hvor hardt prisforskjeller skal slå ut.
Det ærlige spørsmålet
Oppdragsgiver bør stille seg ett enkelt spørsmål før prismodellen velges:
Skal én million kroner i prisforskjell telle likt uansett hvor i prisskalaen den oppstår?
Hvis svaret er ja, peker det mot lineær modell. Hvis svaret er nei, bør oppdragsgiver være ærlig om hva det betyr: Da ønsker oppdragsgiver å dempe betydningen av prisforskjeller.
Det kan kanskje forsvares i enkelte konkurranser. Men det bør ikke skjules bak tekniske modeller.
Konklusjon
Forholdsmessig modell og hybridmodell brukes ofte som om de er nøytrale regnemetoder. Det er de ikke. En forholdsmessig modell gjør at neste million i merpris teller mindre enn den forrige. En hybridmodell gjør det samme etter et valgt knekkpunkt.
Det kan gjøre det lettere for et dyrt tilbud å vinne. Men det bør sies rett ut.
Hvis oppdragsgiver ønsker at pris skal telle lite, bør det gjøres gjennom vektingen. Hvis oppdragsgiver ønsker at kvalitet skal kunne kompensere for høy pris, bør det vises gjennom kvalitetsevalueringen. Man bør ikke late som om en prismodell som demper store prisforskjeller bare er nøytral matematikk.
En million spart er fortsatt en million spart. Og den andre millionen er ikke mindre verdt enn den første.