30 %-regelen for klima og miljø trådte i kraft 1. januar 2024. Hovedregelen er at klima- og miljøhensyn skal vektes med minst 30 % av totalen i tildelingskriteriene, med mindre vilkårene for unntak er oppfylt. Formålet er å redusere anskaffelsens klimaavtrykk eller miljøbelastning.1
Det kan være riktig politikk. Men det betyr ikke at kostnaden er uinteressant.
30 % miljøvekting betyr at oppdragsgiver skal være villig til å betale vesentlig mer for bedre miljøprestasjon. Hvis et tilbud på 130 millioner kroner scorer klart bedre på miljø enn et tilbud på 100 millioner kroner, må modellen kunne gjøre det dyreste tilbudet best. Det er ikke en bivirkning av regelen. Det er regelen.
Leverandørene vet dette når de priser tilbudene. De legger inn kostnader til miljøtiltak. De vet at laveste pris ikke lenger er like avgjørende. De vet også at en høyere pris kan vinne dersom miljøuttellingen er god nok.
Da øker tilbudsprisene. Ikke i hver eneste konkurranse. Ikke alltid med 30 %. Men som systemeffekt trekker regelen prisene opp. Hvis den ikke gjorde det, ville miljøvektingen ikke hatt reell betydning.
Tallene som bør få noen til å regne
SSB-tallene for offentlige innkjøp viser en tydelig utvikling:
| År | Offentlige innkjøp | KPI-vekst |
|---|---|---|
| 2022 | ca. 743 mrd. kr | 5,8 % |
| 2023 | ca. 780 mrd. kr | 5,5 % |
| 2024 | ca. 835 mrd. kr | 3,1 % |
2022-tallet er oppgitt av regjeringen med henvisning til SSB. DFØ oppgir 2024-tallet til ca. 835 milliarder kroner, og SSBs tabell 10807 viser 834 768 millioner kroner. KPI-veksten var 5,8 % i 2022, 5,5 % i 2023 og 3,1 % i 2024.2
Fra 2022 til 2023 økte offentlige innkjøp omtrent i takt med prisveksten. Fra 2023 til 2024 økte de langt mer. Dersom 2023-tallet på 780 milliarder kroner bare hadde fulgt KPI-veksten på 3,1 %, ville offentlige innkjøp i 2024 vært rundt 804 milliarder kroner. Det faktiske tallet var rundt 835 milliarder kroner. Differansen er om lag 30 milliarder kroner.
Dette beviser ikke at 30 %-regelen er årsaken. Offentlige innkjøp påvirkes også av investeringer, volumendringer, bygg, helse, forsvar og andre kostnadsdrivere. Men når offentlige innkjøp øker med rundt 30 milliarder kroner mer enn KPI samme år som 30 %-regelen trer i kraft, er det en utvikling som bør undersøkes.
Spørsmålene er enkle:
- Er noe av dette prisen på miljø?
- Hvis ja, hvor mye?
- Hvis nei, hva er forklaringen?
- Hvorfor finnes det ikke bedre tall?
For 2025 venter vi fortsatt på sammenlignbare årstall. Det gjør ikke spørsmålet mindre viktig. Det gjør det viktigere å få på plass bedre måling.
Vi er bare i starten
DFØs tall viser at andelen anskaffelser hvor klima og miljø vektes med 30 % eller mer, har økt markant fra 2023 til 2024 og 2025. DFØ skriver at over 30 % av anskaffelsene nå følger hovedregelen.3
Det betyr samtidig at hovedregelen fortsatt bare brukes i omtrent en tredjedel av anskaffelsene.
DFØ skriver også at omtrent 75 % av anskaffelsene i 2025 har miljøvekting på 30 % og/eller inkluderer miljøkrav. Men det er et annet tall. Det inkluderer anskaffelser hvor oppdragsgiver bruker miljøkrav i stedet for 30 % vekting, og anskaffelser med andre former for klima- og miljøhensyn.3
Derfor kan ikke 75 %-tallet brukes som uttrykk for at hovedregelen er fullt gjennomført.
Poenget er dette:
- Bare rundt en tredjedel følger hovedregelen om 30 % miljøvekting.
- Hovedregelen er likevel 30 % miljøvekting, med unntak der vilkårene er oppfylt.
- Vi er derfor ikke ved full effekt av regelen.
- Vi er i startfasen.
Spørsmålet er ikke bare hva regelen har kostet til nå. Spørsmålet er hva den vil koste dersom hovedregelen faktisk brukes i det store flertallet av anskaffelsene.
Det vet vi ikke. Det er problemet.
Dette handler om prioritering
Dette er ikke en kritikk av at politikerne prioriterer miljø. Miljø kan være riktig å prioritere. Men offentlige penger kan bare brukes én gang.
Varm skolemat til alle barn ville vært et populært tiltak. Sverige har hatt en slik ordning i mange år. I Norge er det likevel ikke innført. Den nærliggende forklaringen er enkel: Det koster for mye.
I 2022 ble varm skolemat til alle elever anslått å koste mellom 3,45 og 4,58 milliarder kroner per skoleår, avhengig av modell.4
Når et slikt tiltak ikke prioriteres, selv om mange ønsker det, viser det hvordan offentlig pengebruk faktisk fungerer: gode formål må velges mot andre gode formål.
Det samme gjelder 30 %-regelen. Hvis miljøvekting i offentlige anskaffelser binder milliarder, er det penger som ikke kan brukes på skolemat, helse, eldreomsorg, beredskap eller andre klimatiltak.
Poenget er ikke at skolemat er viktigere enn miljø. Poenget er at begge deler er prioriteringer. Da må begge deler kostnadsberegnes.
Tallene vi mangler
Hvis 30 %-regelen skal vurderes som samfunnsstyring, trenger vi bedre tall.
Vi bør vite:
- hvor ofte miljøvekting gjør at et dyrere tilbud vinner
- hvor stor prisforskjellen er mellom valgt tilbud og laveste pris
- hvor mye tilbudsprisene øker når miljø vektes tungt
- hvor store merkostnader oppdragsgiver faktisk betaler
- hvilken klima- og miljøeffekt som oppnås
- om samme miljøeffekt kunne vært oppnådd billigere med andre virkemidler
- hvilke andre offentlige formål som i praksis nedprioriteres
Uten slike tall diskuterer vi i blinde.
30 %-regelen kan være riktig politikk. Men hvis vi ikke vet hva den koster, vet vi heller ikke om den er god samfunnsstyring.
- DFØ, Veileder til regler om klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser, kapittel 1 og kapittel 3. ↩
- Regjeringen, Meld. St. 1 (2023–2024), omtale av offentlige anskaffelser i 2022; DFØ, Utgifter til offentlige innkjøp; SSB, Konsumprisindeksen. ↩
- DFØ, Statistikk om klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser. ↩
- Helsedirektoratet, Skolemåltid i Norge – kunnskapsgrunnlag, nytte-/kostnadsvirkninger og implementering, vedlegg tabell 5.1. ↩