Selvbetjeningsautomat for innsjekking. Hele dialogen – finne bestillingen, skanne pass, velge bagasje og sete, bekrefte og fullføre – skjer på en berøringsskjerm.
Illustrasjon: Hele dialogen forutsetter at du ser skjermen og treffer knappene. Er løsningen ikke universelt utformet, er det kontrakten som avgjør hva du kan kreve av leverandøren.

Fra 1. juli 2026 må offentlige oppdragsgivere ta inn sanksjoner i kontrakten når de stiller krav om samfunnshensyn. Det følger av den nye § 5 p i anskaffelsesloven.

Men én ting står utenfor: universell utforming.

Selv om du har gjort UU-kravene til bindende kontraktsvilkår, sier ikke loven at du må sikre deg en reaksjon hvis leverandøren bryter dem.

Resultatet er en merkelig ubalanse. En kommune kan få pålegg og tvangsmulkt fra Diskrimineringsnemnda fordi en innkjøpt løsning ikke er tilgjengelig – samtidig som anskaffelsesloven ikke har krevd at kommunen sørget for et virkemiddel overfor leverandøren som leverte den.

Kort om § 5 p

Bestemmelsen sier:

Der oppdragsgiver skal, eller har valgt å, innta kontraktsvilkår for å ivareta samfunnshensyn etter §§ 5 b til 5 m, skal oppdragsgiver i kontrakten innta egnede sanksjoner for leverandørens eller underleverandørens brudd på kontraktsvilkårene.

Den virker i to lag.

Lag én: Der loven pålegger deg å stille kontraktsvilkår, må du alltid ha sanksjoner. Det gjelder blant annet lønns- og arbeidsvilkår (§§ 5 e og 5 f), lønn via bank (§ 5 g), lærlinger (§ 5 h) og begrensninger i leverandørkjeden (§ 5 k).

Lag to: Velger du selv å bruke kontraktsvilkår for hensyn etter §§ 5 b, 5 c, 5 d eller 5 m – klima og miljø, standardiserte minimumskrav, sikkerhet og beredskap, menneskerettigheter – utløses sanksjonsplikten da.

Merk at § 5 c ikke uten videre er «frivillig»: den handler blant annet om standardiserte krav som kan være pålagt i lov eller forskrift. Det avgjørende for § 5 p er om hensynet faktisk er plassert i kontrakten som et kontraktsvilkår.

Og sanksjonsplikten dekker også underleverandører. Kontrakten med hovedleverandøren må gi deg reaksjonsmuligheter selv når feilen oppsto lenger ned i kjeden. Prop. 147 L, merknaden til § 5 p

Hva er egentlig nytt?

Ikke selve virkemidlene. Retting, omlevering, tilbakehold, prisavslag, erstatning og heving finnes fra før i kontraktsretten.

Loven krever heller ikke at du faktisk bruker sanksjonen hver gang. Departementet avviste et forslag om en generell plikt til å sanksjonere alvorlige kontraktsbrudd.

Det nye er kravet om at sanksjonene skal stå i kontrakten.

Forarbeidene sier at sanksjonen skal skape oppfyllelsespress, stå i forhold til bruddets alvor, være nødvendig for etterlevelse, gi rimelig balanse mellom partene – og være klar og presis.

Det holder altså ikke å tenke «bakgrunnsretten dekker dette». Ordlyden krever uttrykkelig kontraktsregulering. Generelle misligholdsbestemmelser kan tenkes å være nok, men bare hvis de faktisk er del av kontrakten og er egnede for det aktuelle vilkåret. Verken loven eller forarbeidene sier generelt når en henvisning til alminnelige misligholdsregler strekker til.

DFØ nevner retting, tilbakehold, avkortning av vederlag, dagbot og heving som aktuelle sanksjoner. DFØs veiledning til § 5 p

Så til det som skurrer

Universell utforming står i § 5 n. Der pålegges oppdragsgiver å stille UU-krav i tråd med forskriftene.

Men § 5 p viser bare til §§ 5 b til 5 m. Både § 5 n (universell utforming) og § 5 o (innovasjon) faller utenfor.

Sett det opp mot hverandre:

Det gjelder også når UU-avviket skyldes en underleverandør.

Dette betyr ikke at leverandøren kan bryte UU-krav uten konsekvenser. Er kravet en del av kontrakten, kan brudd være en mangel. Forskjellen er at loven ikke krever at du sørger for reaksjoner som er konkret egnet til å få UU-kravet oppfylt.

Hva sier lovhistorikken?

Det er ikke riktig at Anskaffelsesutvalget droppet universell utforming. Utvalget foreslo en EØS-basert bestemmelse om UU i kravspesifikasjonen. Men UU var ikke med i kapittelet om samfunnshensyn eller i den foreslåtte formålsbestemmelsen.

I høringen advarte Kollektivtrafikkforeningen om at dette kunne føre til at oppdragsgivere ga UU mindre oppmerksomhet enn de hensynene som var uttrykkelig listet opp.

Departementet var enig i at UU er et viktig hensyn, og at fravær fra loven kunne føre til redusert oppmerksomhet. Derfor ble den tidligere bestemmelsen videreført som § 5 n.

Men sanksjonsbestemmelsen ble ikke utvidet. Verken proposisjonen eller innstillingen begrunner hvorfor. Prop. 147 L punkt 6.4.2

Det er altså ikke grunnlag for å si at lovgiver bevisst har nedprioritert universell utforming. Det kritiske spørsmålet er et annet:

Når departementet mente UU var så viktig at hensynet måtte synliggjøres i loven – hvorfor ble ikke behovet for sanksjoner vurdert i samme åndedrag?

«Men kravspesifikasjonen dekker jo dette?»

En mulig forklaring er at UU først og fremst er en egenskap ved ytelsen, altså noe som hører hjemme i kravspesifikasjonen, mens § 5 p handler om kontraktsvilkår.

For anskaffelser etter anskaffelsesforskriften § 15-2 skal kravspesifikasjonen ta hensyn til universell utforming når ytelsen skal brukes av personer – både publikum og egne ansatte – med mindre unntak kan begrunnes særskilt. DFØs veiledning om kravspesifikasjoner

Når kravspesifikasjonen blir del av kontrakten, blir UU-kravet en forpliktelse. Men et materielt krav sier sjelden noe om:

Kravet beskriver hva som skal leveres. Sanksjonen skal sørge for at det faktisk blir levert – i tide.

Hvor stort er gapet i praksis?

Det avhenger ikke først og fremst av om du kjøper varer, tjenester eller bygg. Det avgjørende er blant annet om ytelsen kan testes før godkjenning og betaling, når feilen normalt blir synlig, om løsningen endres underveis, om feilen er systematisk og gjelder mange enheter, hvem som har prosjekteringsansvaret – og om kontrakten bygger på en egnet og riktig utfylt standardavtale.

Varer. Kjøpsloven gir på nærmere vilkår rett til retting, omlevering, prisavslag, heving, erstatning og tilbakehold. Men loven kan fravikes ved avtale, og gjelder ikke når arbeid eller tjenester utgjør den overveiende delen av forpliktelsen. Kjøpsloven kapittel V

En enkel vare som kan testes før betaling, er sjelden problemet. Verre blir det med billettautomater, adgangssystemer, heiser, medisinsk utstyr, kjøretøy og skjermer i publikumsområder. Tilgjengelighetsfeilen dukker ofte først opp ved brukertesting – eller etter at hundre enheter er montert. Prisavslag fjerner ikke barrieren. Omlevering kan være tungt. Da trenger du godkjenningsprøve, rettingsfrist, kostnadsfordeling ved retesting, dagmulkt – og en plikt til å rette alle enheter med samme feil.

Løpende tjenester. En digital løsning kan være tilgjengelig ved levering og utilgjengelig etter neste oppdatering. Mange IT-kontrakter bruker Statens standardavtaler, som gir et godt utgangspunkt for feilretting og tjenestenivåer. Risikoen ligger derfor i hvilken avtale som brukes – og hvordan bilagene fylles ut. Reguler om UU-kravene gjelder ved hver oppdatering, testing før produksjonssetting, varsling, alvorlighetsklassifisering, rettingsfrister og økonomiske reaksjoner.

Bygg og anlegg. Standardkontraktene har relativt detaljerte mangelsregler. Men hvem har ansvaret? Ved utførelsesentreprise ligger prosjekteringen ofte hos byggherren; ved totalentreprise har entreprenøren et videre funksjonsansvar. Feilen kan skyldes arkitekt, rådgiver, entreprenør – eller alle tre. Trinnfri adkomst, terskler, dørbredder, betjeningshøyder, ledelinjer, kontraster, akustikk, teleslynge, toaletter og planløsning. Prisavslag gjør ikke bygget tilgjengelig, og heving er sjelden aktuelt etter overtakelse.

To saker som viser hva dette handler om

Apotek 1. I sak 2023/355 hadde et apotek en køautomat med berøringsskjerm uten tale eller taktile knapper, og bare visuell varsling av neste kunde. Ledelinjer manglet. Diskrimineringsnemnda konstaterte brudd 7. januar 2025, og påla 14. mai 2025 retting av køsystemet og etablering av ledelinjer innen 1. mai 2026. Tvangsmulkt ble ikke ilagt, men nemnda holdt døren åpen.

Nemnda understreket at hjelp fra ansatte ikke kompenserer for manglende universell utforming. Poenget er at folk skal kunne bruke den samme løsningen som alle andre.

Kikora. Sak 21/335 (senere 2022/789) gjaldt Oslo kommune Utdanningsetatens bruk av læringsplattformen Kikora. Kommunen forklarte at dette var et standardisert kommersielt produkt, og at den ikke selv kunne gjøre tekniske endringer.

Det hjalp ikke. Det var etaten som ble holdt ansvarlig, og som ble pålagt å rette feilene – for de fleste med frist 1. august 2022. Nemnda fastsatte en tvangsmulkt på 5 000 kroner per virkedag, som ville begynne å løpe hvis fristen ble oversittet og nemndleder besluttet det. Vedtaket — saksomtale. Saken ble senere avsluttet etter at feilene ble sannsynliggjort rettet.

Her ser du hele problemet i miniatyr:

Og en ting til: manglende oppfølging kan bli et anskaffelsesproblem

Departementet viser i forarbeidene til KOFA-sak 2023/230. KOFA har lagt til grunn at mangelfull oppfølging og håndheving av en kontrakt etter omstendighetene kan innebære en vesentlig kontraktsendring – og dermed en ulovlig direkte anskaffelse.

Dette betyr ikke at det er ulovlig hver gang du lar være å bruke en sanksjon. Du har et relativt vidt skjønn. Spørsmålet er om håndteringen samlet gjør kontrakten vesentlig forskjellig fra den som ble konkurranseutsatt, eller forskyver den økonomiske balansen vesentlig i leverandørens favør. Prop. 147 L punkt 12.4

Det kan også slå inn for et UU-vilkår – men bare etter en konkret vurdering. Det er ingen automatikk.

Hva kan du gjøre selv?

Loven pålegger deg ikke sanksjoner ved UU-brudd. Men ingenting hindrer deg i å avtale dem. Aktuelle grep:

Retting, tilbakehold, avkortning, dagbot og heving er uttrykkelig nevnt av DFØ som mulige sanksjoner etter § 5 p. De øvrige er kontraktsutforminger du må vurdere konkret – de er ikke pålagt av loven.

Og husk balansen: et lite avvik skal ikke automatisk gi hevingsrett. Men reaksjonen må være kraftig nok til å faktisk virke.

Til slutt

Lovgiver har ikke skrevet ned at universell utforming er mindre viktig. Tvert imot – bestemmelsen ble videreført nettopp for at hensynet ikke skulle bli glemt.

Men resultatet er likevel en tydelig asymmetri. Krever du miljø, sikkerhet eller menneskerettigheter i kontrakten, må loven ha sanksjoner. Krever du universell utforming, må den ikke.

Det betyr ikke nødvendigvis at du står svakere i praksis. Kontrakten, kjøpsloven og alminnelig kontraktsrett kan gi godt vern. Forskjellen er at loven ikke tvinger deg til å tenke gjennom om reaksjonene faktisk er egnet til å få tilgjengeligheten på plass.

Kikora-saken viser hva det koster: du kan bli pålagt å rette en utilgjengelig kommersiell løsning – og risikere tvangsmulkt – uten selv å kunne røre koden.

Spørsmålet er ikke om universell utforming er viktig. Spørsmålet er hvorfor lovgiver ikke vurderte om det offentligrettslige ansvaret burde ha en kontraktsrettslig motvekt.